MTB-dagboken
11-12. oktober -97 arrangerte mountainbikesektionen i Uppsala
lokalforening en helgtur til Kungsberget. En av deltakerene forteller:
 Mountainbikesykling
i Kungsberget. Mine spontane assosiassjoner er fart, spenning og
adrenalin. Med de positive minnene fra fjorårets tur til Hökensås
hadde jeg allerede för avreise en aning om at denne helgturen kom til
å bli en riktig "höydare". Etter å ha lest helgens program
ble jeg overbevist: Terrengsykling på lördag og downhill i
Kungsbergets skidbakke på söndag. Og det beste av alt: Liften skulle
väre i gang! For en friluftsfrämjare som er mer glad i å sykle
nedover enn opp var dette helt perfekt; vi slipper jo unna den slitsomme
biten.
Lördags morgen kl. 0900
18 syklister med skinnende rene og nysmurte mountainbikes står på
HumC’s parkeringsplats klare for avreise. To timer senere er vi framme
ved Kungsbergets skidanleggning, der vi inntar en god lunsj og blir
informert om sykkelstiene. Det viser seg at området er rene paradiset
for en MTB-sykkelist, med milevis av stier i variert terreng.
 Etter
innkvartering og utpakking av sykkelgreiene ved den koselige hytta vi
skulle bo i, var det på tide med en sykkeltur. Den store gruppen av
syklister hadde noe varierende erfaring av terrengsykling, så vi delte
oss opp i tre grupper slik at alle skulle finne et nivå som passet dem.
Så var det bare å legge i vei.....
Turen
begynte med en halv mils oppoverbakke i vått, sugende terreng, dels
skog med en del rötter og stein, dels blöt (myr-)mark. En perfekt
oppvarming med andre ord. De 18 tidligere pigge og rene
friluftsfrämjarene var forvandlet til en gjeng svette, skitne og slitne
sjeler. Mountainbikesykling på sitt beste!
Etter
denne töffe starten skilte de tre gruppene vei. De mest ambisöse
bestemte seg for å tilbakelegge fem mil, mellomgruppa tre mens den noe
eldre garde valgte en roligere, kortere sykkeltur i lettere terreng.
Dette ledet til at vi praktisk nok kom tilbake til hytta til ulike tider
slik at vi unngikk kollisjoner under sykkelvasking og dusjing. Dessuten
var de som kom först så snille at de begynte å lage mat til oss som
kom senere. Slikt setter sultne syklister pris på!
Vårt
jern-gjeng kom ikke tilbake för i skymringen, heseblesende, og alle med
et tykt lag av söle utenpå både sykkelen og seg selv. Guttene var
knapt gjenkjennelige.
"Entligen
framme", utbröt de og påpekte at de hadde tilbakelagt fem mil
gjörmehull i Kungsbergets tungtsyklede skoger.
Näringsrik
og velsmakende pasta og kjöttfärssås ga oss snart kreftene tilbake
igjen. Snart var dagens strabaser i skogen glemt. Mett, fornöyd og
avslappet nöt vi resten av kvelden med den åpne peisen tent. En
perfekt ramme rundt en herlig dag.
Neste dag: En god natts sövn forlenger livet...
Alle sov som steiner etter den friske sykkelturen dagen för. I dag
kom dagen mange av oss hadde sett fram til. For de fleste var det
förste gang de fikk mulighet til å pröve å ta trekket opp og sykle
ned. Ingen slitsom "klatring" altså. Som initiativtakeren til
turen sa:" vi kan trötte ut oss på vägen ner".
Det
rådde en oppstemt og forventningsfull stemning over frokostbordet. Alle
hadde sjekket syklene sine kvelden för slik at den var i tipp-topp
stand til hardkjöret skulle begynne. I fellesskap rullet vi ned til
foten av slålombakken.
 Jeg
hadde en del sommerfugler i magen når jeg stod der ved trekket og
visste at det snart var min tur. Tenk om T-kroken hang seg fast i
sykkelen eller meg og jeg ikke fikk den lös! Hvordan kom det til å bli
lengre opp i bakken der det var mer ulendt og brattere? Kom jeg til å
klare å styre unna större steiner og hull på vei oppover eller ville
jeg tryne der? Med hjertet i halsen stilte jeg meg i sporet og ventet
på at min T-krok skulle komme. Bakom setepinnen på sykkelen med den,
foten over andre enden og vips så var jeg og sykkelen på vei oppover
uten hjelp anstrengninger! Akkurat når sommerfuglene i magen begynte å
roe seg ned, kom jeg til å tenke på en sak: Jeg skal jo av igjen
også! Hjelp! -det blir sikkert ende verre! Jeg så toppen närme seg i
takt med at den kriblende fölelsen i magen ble mere og mere intens.
Hvordan skal jeg gjöre dette da? Tankene på hva som kunne hende raste
raskt gjennom mitt hode. Fikk beroliget nervene mine med at det egentlig
ikke kunne hende sååå mye, men...Bare ikke klärne hang seg fast i
kroken kunne det ikke hende så mye annet galt, kom jeg fram til. Jeg
unngikk förstnevnte, så det gikk bra. På tide med den förste
nedturen!
Jeg
triller i gang mot det ukjente....
Ikke
så bratt i begynnelsen, men sölete. Ops, der skulle vi over en vei og
ei gröft -jeg var uforberedt på steinene som kom etter, framhjulet
fikk seg et hardt slag, men holdt seg heldigvis rakt. Dermed var jeg
over den förste vanskligheten. Deretter fulgte litt serpentin-sykling
nedover en åpen del av löypa. Det gikk greit, litt panikk-oppbremsing
foran enkelte bratte svinger og steinpartier, bare. Så var det inn i
skogen til löypas vanskeligste del. Her var det en hel del spor, eller
rettere sagt smågröfter etter alt regnet de siste dagene. I tillegg
kom noen ikke-dosert svinger med mye stein, der jeg var tvungen å sakte
ned irriterende mye for å komme helskinnet gjennom. Siste delen hadde
et par perfekt oppbygde kurver med et hopp på slutten. Jeg pustet lette
ut da jeg kom ned og kunne konstantere at jeg fortsatt levde og at
sykkelen ikke hadde fått varige mèn. Herlig! Opp igjen en gang til!
 Det
ble mange turer. Jeg ville kjöre så mange ganger som mulig för
trekket stengte. Det gikk fortere og fortere for hver gang. Turde å
slippe på mer og mer etter hvert som dagen gikk. Fikk erfare at det
kunne väre like slitsomt å sykle nedfor som oppfor; når det begynte
å gå fortere var jeg helt andpusten når jeg kom ned. Og jeg som
fnyste da jeg hörte uttalelsen om å "slite oss ut på vei
ned". Nå er jeg i bedre tanker. Adrenalininneholdet i blodet steg
i takt med at farten ökte og kuliminerte når jeg endelig klarte å
hoppe over dobbelthoppet på slutten. Jeg var mektig imponert over de
flinkeste guttene som flög metervis da de viste fram sine kunster i
luften over samme hopp.
Utover
dagen ble det et visst frafall av folk i slålombakken. Ikke alle
foredro å sykle downhill, noen tok seg en cross-country tur i stedet.
Atter andre hadde mindre uhell med sykkelen; en punktering og et giröre
som rök. Men ingen alvorligere hendelser, heldigvis. Mitt förste möte
med downhillsykling hadde värt lykket, nå venter jeg bare på neste
gang. En ytterst positiv sykkelhelg var nå snart over.
Alle
deltakerene var fornöyde: god mat, en trivlig stemning og mye sykling
-ingredienser for en perfekt helg. Turen var så absolutt lykket, med
denne positive imötekommelsen ligger en framtidig tradisjon i vuggen:
At friluftsfrämjandets mountainbikesektion har Kungsberget som et
årlig mål for helgturer i årene framover.
- Vil DU väre med neste år?
Text och bild: Lene Högset
Innehåll, MTB |
